Kristiansands befestningers deltagelse i kamp under napoleonskrigene

Skrevet av oberst O. M. Calmeyer i 1925/1927

(språkstilen er beholdt, mens rettskrivningen er noe modernisert)

Fra byens anleggelse og inntil det 19. århundredes begynnelse hadde byen og festningene vært forskånet for fiendtlige angrep. Først i 1807 viste engelske kryssere seg i disse farvande, hvor de, som før berettet, i september 1807 ødela Fredrikholms fort. Medens den engelske eskadre under commodore Stopford lå i Flekkerø havn, utsendte den, som før berørt, båtekspedisjoner mot Kristiansand. Således forsøkte de en dag å forhindre innseilingen av et skip, tilhørende kjøpmann Smith, ved hvilken leilighet batteriene på østsiden fikk anledning til å sende fienden noen kuler der bragte ham til å oppgi jakten. En jakt fra Kristiansand med ammunition blev likeledes forfulgt, men kom inn under batterienes beskyttelse.

Nogle dager senere gjorde en sådan båtekspedisjon forsøk på å ta et flåtebatteri, der buksertes rundt Odderøen til vestre havn. Efter en kort batalje gjennomborede en kule fra en av batteriets 24-pundige kanoner en av de angripende barkasser, hvorpå de øvrige trakk seg utenfor sin farlige motstanders skuddvidde, hvorefter batteriet innbragtes på sin plass ved Lagmandsholmen.

Efterat engelskmanden den 18. september havde sprengt Fredriksholm i luften, vedblev han fremdeles i nogen tid å krysse utenfor Flekkerø og langs kysten, idet han formodentlig ventet på forsterkning. Når han hadde fått denne forsterkning, var planen den å bortta orlogsskipet ”Prinds Kristian Fredrik” – siden så ulykkelig bekjent – på 74 kanoner, ført av kaptein Jessen, der lå på østre havn, hvortil det var innkommet i august samme år, efter et krysstokt i Nordsjøen.

Engelske blader betegnede også besiddelsen av Flekkerø som det første skritt til planens sikre utførelse.

I Kristiansands by imøteså man imidlertid med uro hva som nå ville følge, idet man søkte med de midler som stod til byens rådighet, å motta commodore Stopfords bebudede besøk.

Efterretningen om Københavns bombardement og flåtens utlevering var kort forut nådd til byen, hvor der i begyndelsen utbredte seg en ren panikk. Fra byen utflyttet en stor del familier, likesom skolene lukkedes. Ryktene om de engelske herjinger på kysten antok de mest fabelaktige dimensjoner. Man fryktede endog for en lignende behandling som den, der var blitt hovedstaden til del. Men den øieblikkelige lammelse, som hin efterretning hadde frembragt, forvandledes snart til den dypeste forbitrelse over voldsdåden, og en samfundsånd og et borgersind, som kun få tider i landets historie kan oppvise, gav seg tilkjende i alle kretse. En defensionskommisjon, bestående av kommandanten, generalmajor Tobiesen, stiftsamtmand de Thygeson, kommandør Birck, oberstløitnant Arenfeldt, artillerikaptein Dietrichson og løitnant Stibolt sammentrådte til ordningen av sjø- og landforsvaret, hvortil mange av byens borgere bidrog ved gaver og lån.

Festningsverkene og batteriene besattes med tropper av det vesterlenske regiment, det herværende artilleri samt borgervæpningen, i alt ca. 2.000 mand.

Forsvaret koncentrertes om linjeskibet ”Prinds Kristian Fredrik”, der blev flankeret av flytende batterier.

Den 27. september, en søndag, 9 dager efter Fredriksholms brann, lot engelskmanden seg endelig til syne utenfor Kristiansand, nu forsterket med nok et rangskib ved navn ”Texel” på 74 kanoner. Hele byen kom straks i bevegelse ved synet av det seg nærmende uveir; i urolige grupper beveget folk seg gjennom gatene. Baneheien bak byen og til dels Odderøen var besatt med tilskuere, der med spent oppmerksomhed iakttog fiendens manøvrer, medens alle batterier gjorde seg klar til batalje. Av angrepet blev der imidlertid intet, men en parlamentær kom i land og blev ført til general Tobiesen, hvem han fra commodore Stopford overbragte en skrivelse, som hos Wergeland er gjengitt således i oversettelse:

 

Om bord paa Hans Britanniske Majestæts Skib

Spencer den 27de September 1807

”Sir.

København og den danske Flaade er i Hans britiske Majestets besiddelse. Den danske Flaade vil snart være færdig at gaa til sjøs, og en del av de britiske Tropper er allerede innskibet. Jeg venter hvert øieblikk en Divisjon av dem udenfor Christianssand. Førend denne kommer, ønsker jeg Deres Excellence vil høre Menneskelighetens Stemme og redde Christianssands By fra en Storm og den visse Ødeleggelses Rædsler. Min Admiral har befalet meg at forlange det i Christianssand liggende 70 Kanoners Skib. Gjøre Batteriene nogen Modstand og fyre paa Skibene ved deres Indløb i Havnen, maa Byen finde seg i dens Skjebne, og al privat Eiendom vil blive confiskeret; men afholde de seg fra en forgjeves Modstand mot to britiske 74 Kanoners Skibe, skal Byen og al privat Eiendom vorde urørt og respecteret. Disse ere Vilkaarene ved København og den danske Flaades Overgivelse.

De danskes Ære er altfor vel bekjent og grundet, til at nye Beviser utfordres paa Christianssands og dens Indbyggeres Bekostning, samt dets Tilintetgjørelse som Havn, der sikkerlig vil blive dens Skjebne, saafremt Fiendligheterne begynde.

 

Jeg har den ære osv.

Robert Stopford

Capitain & Commandeur”

Det var visstnok ingen grunn til å ta dette for tomme trusler; thi engelskmændene hadde allerede ved København bevist, hva de var i stand til, og dog oppfyldtes ikke sir Robert Stopfords forlangende. Defensionskommisionens medlemmer mødtes hos general Tobiesen, som derpå gav parlamentæren følgende verdige skrivelse:

”Min herre!

Hans Kgl. Danske Majestæts her i Havnen liggende Orlogsskib staar ikke under min Commando som General og Commandant i Christianssand. Jeg er saaledes ikke istand til at kunne besvare Deres Høivelbaarenhets meget ærede Brev, saa vidt bemeldte Orlogsskibs Udleverelse angaar.

Hvad derimot anbelanger Tilladelse til britiske Skibes og Troppers indløb her i Havnen, da kan samme aldeles ikke bevilges, og skulde der desuagtet gjøres Forsøg derpaa, da skal jeg vite at forhindre og tilintetgjøre samme ved de Midler, som min Konge i saa Henseende allernaadigst har betroet mig.

 

Jeg har den ære osv.

Tobiesen

Generalmajor og Commandant,”

 

Ryktet om, at byen var truet med bombardement og storm fór som en løpeild fra gruppe til gruppe gjennem gatene og frembragte en livlig diskussion om, hva klogskap og ære bød; men i det hele tatt var stemningen mer forbitret enn nedslått, og iblandt hørte man Enevold de Falsens opprop lyde gjennem gatene: ”Til vaaben. Se fienden kommer, til vaaben, I nordiske mænd.”

Utpå eftermiddagen nærmede den engelske eskadre seg med ”Spencer” i spissen Christians-holms batterier, medens ”Texel”, der styrte vestligere ind i Flekkerøgabet, søkte å forene med commodore Stopford.

Men før det kunne nå frem, blev det mottatt av den kanonbåtavdeling av 9 båter, der lå ved sydpynten av Odderøen; de bragte linjeskibet til å brase opp og veksle 3 glatte lag med flotiljen, der gikk virkningsløst hen over båtene, hvorefter linjeskibet stod ned mot ”Spencer”, der allerede trakk seg tilbake, ledsaget av sin fregatt og kutterbrigg efterat ha avfyret et enkelt skudd mot Christiansholm, der verken nådde frem eller blev besvaret.

Fienden hadde formodentlig tilsiktet en rekognosering, hvis øiensynlige resultat blev, at han fant det best å trekke seg undav og forvente ytterligere forsterkning.

Henimot aftenen stod eskadren atter til sjøs, og dette truende uveir var dermed forsvundet fra byens horisont for ikke mer å komme til syne.

Den følgende aften avseilede "Prinds Kr.Fredrik" til Fredriksvern, hvor det forenede seg med orlogsskibet "Lovise Augusta".